Nye turnuskrav reduserer attraktiviteten til Norge som arbeidssted for utenlandske leger og skaper problemer for norske medisinstudenter som har studert i utlandet, skriver Pål Lillebø i Medco dinHMS.
En rekke land har en legeutdanning som er ganske lik vår egen, med en lengre medisinsk utdanning og «læreplass», eller turnus som det tidligere ble kalt, nå LIS1 (Leger i Spesialisering) i etterkant. Den siste perioden varer i Norge i ett og et halvt år. Denne utdanningen er et krav for å ta videreutdanning, en spesialisering. Muligheten for spesialisering har Norge nå effektivt lukket for leger utdannet i en rekke andre land, uten at man tar «læretiden» på 1,5 år på nytt.
I vår virksomhet har vi for eksempel en dyktig bedriftslege. Hun ønsker å ta spesialisering innen nettopp arbeidsmedisin. Men, siden hun flyttet hjem fra studier i Danmark etter 1. mars 2019, venter 1,5 år med en helt unødvendig, ekstra «læretid»-runde på ulike steder i Norge, før hun kan vende tilbake til våre kontorer.
For henne betyr det 1,5 års permisjon fra jobben hun har, for virksomhetene hun bistår betyr det 1,5 år med en eller flere vikarer og for oss betyr det at vi etter kort tid må avse en viktig ressurs til en guidet tur i det norske helsevesen. Hadde det vært slik at hun fikk ny kompetanse på turen, som kunne rettferdiggjøre 18 måneders fravær, ville jeg applaudert ordningen.
Dessverre er ikke det tilfellet. Vi kaster bare bort 1,5 år både for henne, medarbeiderne hun har ansvaret for og oss. For hennes kolleger, overleger, spesialister og erfarne bedriftsleger, mener hun er ytterst kompetent – og i stedet for å gjøre som nyutdannede, kunne hun startet på sin spesialisering nå.
Nordmenn med utdanning og turnus i utlandet må repetere siste del av utdanningen i Norge
Det paradoksale med den særnorske ordningen er at hun kan fortsette å være lege uten spesialisering til evig tid samt ta en opplæring som for eksempel petroleums-, sjømanns- eller dykkerlege. Opplæring med tidvis relativt krevende sakkyndighetsarbeid. Å starte på løpet for å bli spesialist i arbeidsmedisin eller spesialist i noe annet, for den saks skyld, er derimot stengt. Det er umotiverende, diskriminerende og unødvendig rigid.
Valget Helsedirektoratet har gjort, og norske helsepolitikere i liten grad har protestert mot, vil få store konsekvenser. Nordmenn med utdanning og turnus i utlandet må repetere siste del av utdanningen i Norge. Samtidig har vi effektivt redusert tilsiget av leger uten spesialisering, som ønsker å jobbe og videreutdanne seg i Norge. Konsekvensen er en enda større mangel på leger og dermed et enda dårligere legetilbud.
Det er fortsatt mulig å endre mening om å tvinge kompetente leger som allerede har hatt sin turnus i for eksempel Danmark, om å ta «læretiden» på nytt i Norge
Det er mulig at politikere og helsebyråkrater kan leve med de nye kravene. Men egentlig kan de ikke det, for det er allerede for få LIS1-plasser til å være tilstrekkelig for alle dem som ikke har turnus fra før (studenter fra norske universiteter og en del andre). Mange nyutdannede venter flere år på plass. Da er det urimelig å kreve dette av de som allerede har det fra for eksempel Danmark. Og sløsing med knappe ressurser.
Heldigvis har vi sett at helseministeren har evne til å skifte mening om hva som til enhver tid er den beste medisinen for norske innbyggere under pandemien. Hun sier for eksempel rett ut at for mange var hjemme i karantene etter nærkontakt og at dette derfor forsvinner denne uken og erstattes av daglig krav til hurtigtesting. Den samme endringsviljen kan brukes i denne saken. Det er fortsatt mulig å endre mening om å tvinge kompetente leger som allerede har hatt sin turnus i for eksempel Danmark, om å ta «læretiden» på nytt i Norge. For det vil også være til det beste for norske innbyggere.
Pål Lillebø
Adm. direktør i Medco dinHMS
